Historie

Sørumlia i eldre tider
Utsnitt av gammelt kart over Lier som viser lokalisering av Sørumgardene og Sørumlia.
Utsnitt av gammelt kart over Lier som viser lokalisering av Sørumgardene og Sørumlia.
(Refr.: Bjerkås, Ola: ”Liers historie bd. III. Gårdshistorie”, 1975)

Den første Sørumgarden ble ryddet i eldre jernalder og ble delt i to allerede i vikingtiden og i gammel-norsk tid ble den ytterligere oppdelt slik at det omkring år 1400 var 6 gårder: Mellem-Sørum (g.nr. 107), Nordre Sørum (g.nr. 108), Østre Sørum (g.nr. 109), Nordvestre Sørum (g.nr. 110) (Øver-Sørum), Søndre Sørum (g.nr. 111), Øgården.
Alle gårdene lå på østsiden av Lierelva med unntak av Øgarden. I nord grenset gårdene mot Viker i øst mot Sørumåsen, i sør mor Søndre Linnes og i vest mot Huseby.
Senere er gårdene ytterligere oppdelt og/eller eiendommer er fraskilt eller sammenslått og i 1970 var det til sammen ca. 200 bruksnummer på de 5 førstnevnte gårdene. I dag finnes det ikke hus verken på Mellomgården eller Nordre Sørum.
Fra gammelt av hadde Mellom-, Nordre og Østre Sørum skog i sameie og det samme hadde Nordvestre og Søndre Sørum og dette siste sameiet omfattet det meste av Sørumåsen og Sørumlia. Grensen mot øst var Skapertjern.
Alle Sørumgårdene setret. Setrene har for lengst forfalt og det finnes knapt nok rester av setervollene. På en av vollene på vestsiden av Skapertjern har eieren av Nordvestre Sørum (Øver-Sørum) i de senere år satt opp en liten laftet hytte med grass på taket. Alle gardene hadde også fra gammelt av del i fisket i Lierelva.
Johan Brun tok dette bilde av Sørumg a rdene omkring 1970. Lengst til venstre ses Østre Sørum, til høyre øverst Nordvest re Sørum (Øver Sørørum) og nederst de to brukene på Søndre Sørum.
Johan Brun tok dette bilde av Sørumgårdene omkring 1970. Lengst til venstre ses Østre Sørum, til høyre øverst Nordvestre Sørum (Øver Sørørum) og nederst de to brukene på Søndre Sørum.

Gårdene var i Middelalderen Hovedøyklostergods, men ved Reformasjonen i 1537 ble klostergodset konfiskert av kongen. De dansk/norske kongene (Christian IV, Fredrik III) trengte etter hvert store pengesummer til å føre krig mot svenskekongen og/eller til overdådige prinsessebrylluper og de pantsatte mye av sitt gods i Norge. I 1628 var Sørum pantsatt til Mikkel Nielsen på Husby, men snart ervervet stattholder Hannibal Sehested garden sammen med flere hundre andre gårder i nedre Buskerud. Hannibal var svigersønn til Christian IV, og etter hans død røk Hannibal uklar med sin svoger Fredrik III som inndro under kronen alt Sehesteds gods i Norge. I 1658 ble Sørum pantsatt til handelshuset Marselis.

Gården skiftet eiere flere ganger i løpet av de neste 100 år, men den første bruker av gården som ble selveier var antagelig Ole Paulsen Linnes som kjøpte gården for 1600 dlr. i 1764.
Det var flere husmannsplasser under Sørumgardene, de fleste under Nordre og Østre Sørum. Nevnt i Liers historie er Sørumsbråten (Bråtan), Sommeroberget, Åsløkka, Kariplassen, Skapertjernløkka, Bekken under Nordvestre Sørum og Tuverud under Søndre Sørum. Kunterud som i dag er lekeplass i Linneslia var en plass under Linnes. Bortsett fra Tuverud som ble eget bruk er ingen av plassene holdt i hevd, og det finnes bare noen får rester etter hustuftene og de små stykkene med dyrket mark.
Jernbanen Kristiania – Drammen

(refr.: Holmesland, Artur et al (red.) Aschehougs konversasjonsleksikon, Oslo, 1970, Gausmel, Steffen: ”Liershistorie bind VI. Bygdehistorie, 1969; Grimsrud, Per: ”Lier i våre hjerter” (”Fra livet i Sørumåsen i gamle dager”), Lier, 1988).

På begynnelsen av 1800-tallet var det sterke krefter i gang for å få en bedre forbindelse nordover fra Drammen til de skogrike traktene i nordre del av Buskerud og i Oppland. To kommunikasjonsveier ble
vurdert og hadde hver sine tilhengere, en jernbane gjennom Lier til Svangstrand og en kanal fra Holsfjorden til nedre del av Lierelva. Lierdalen ble imidlertid i første omgang vraket til fordel for
Randsfjordbanen fra Drammen via Vikersund til Jevnaker som åpnet den 12. oktober 1868.
Fire år senere kom den første jernbanen gjennom Lier da den smalsporete banen til Kristiania ble åpnet i 1872. Også omkring denne banen hadde det stått sterk strid. Handelsborgerne i Drammen var mot en slik bane da de fryktet for større avhengighet av den altoppslukende hovedstad. Drammen kommune forholdt
seg helt passiv og tegnet ikke aksjer til banen og det gjorde heller ikke Lier. Mange bønder i Lier fryktet at banen ville frata dem transportoppdrag de hadde med hest i bygda. Stortinget vedtok imidlertid med 80 mot 29 stemmer å bygge denne 53 km. lange banen.
I den lange skråningen fra Røykendelet og gjennom nedre del av Sørumåsen fikk banen sin største stigning, 1 på 70, og sin minste kurveradius, 233 m. –  der den krysset Sørumdalen.
For Sørumgardene fikk banen en vesentlig og i første omgang negativ betydning. Per Grimsrud sier i sin novelle ”Fra livet i Sørumåsen – i gamle dager”:
”—Ja, jernbanen har ristet sine runer i Sørumåsen så ettertrykkelig at de vil stå der til evig tid. Skinnene løper og løper, gjennom fjell og bergskorter, langs hyller og over daler. Menneskene har jevnet veien. Annerledes med gjerdene som følger på begge sider, de må klatre og klyve som best de kan. Men de er av jern og stål og gjør hva de er satt til år etter år. Mennesker og dyr må stanse her – livsfarlig, togene skal fram. Og mange er det som farer forbi, så mange at en må utenlands for å få noe å sammenligne med.—”.

Bane_tunell
Jernbanen dannet et skille mellom havnehagene i Sørumlia på den ene siden og skogen på den andre. Men det gikk en slik grense omtrent på samme sted også før jernbanens tid og det finnes rester av et steingjerde som løp langs åsen. Gamle skogsveier finnes det også far etter – der det har vært lettest å legge dem. Jernbanen stengte for flere. Ved noen ble det bygget planovergang og for de to viktigste ble det bygget bruer. Én ved Kunterud som i dag finnes ovenfor enden av Gruveveien på stien som fører fra østre del av Sørumlia til Skapertjern, den andre ovenfor Øver-Sørum. Per Grimsrud holdt selv på å bli tatt av toget engang da han kjørte tømmer ned fra skogen og en kjetting i doningen satte seg fast i skinnegangen, men han greide i siste liten å berge både hest, doning og seg selv.
I 1920 ble banen lagt om fra smalsporet til standard bredsporet og etter den 2. verdenskrig ble planovergangene stengt og til slutt ble hele banen fjernet og erstattet av den dobbeltsporete banen gjennom Liertunnelen i 1973. I dag danner den gamle banetraseen en flott turvei over Sørumlia så vel sommer som vinter med vakker utsikt over ytre Lier og Drammensfjorden.
Gruvevirksomheten i Sørumåsen
(Refr.: Grimsrud, Per: ”Lier i våre hjerter” (”Molybdengruvene i Sørumåsen”), 1988; m.fl.).
Lier ligger i Oslo-feltet karakterisert ved en rik variasjon av bergarter fra jordens oldtid. I åsene sydover fra Tranby/Gjellebekk mot Drammensfjorden består fjellet vesentlig av granitt, en permisk dypbergart som opprinnelig var en smeltemasse og senere størknet i dypet. Varmen fra smeltemassene har påvirket overliggende og tilgrensende bergarter som har gjennomgått en omforming. Ved en slik kontaktmetaformose tilføres ofte det omliggende fjell forskjellige stoffer i varme ”oppløsninger” eller i gassformig tilstand. På denne måten kan det på granittens grenseflater utkrystalliseres ulike mineraler som sinkblende, blyglans, molybdenglans m.fl.
Den molybdenmalmførende sone i Sørumåsen er sjelden mer enn 2 m. bred og gehalten av molybden beskjeden (0,2 – 0,3 %).
Den viktigste molybdenmalm består av molybdenglans, et  molybdensulfid (MoS2) som er sølvaktig og blågrått av utseende. Det er bløtt med en hardhet på 1,5 og har blågrå strek.
Tidlig på 1900-tallet ble det gjort 18 funn av molybdenglansmalm i skogene til Gullaug, Søndre Linnes og Sørum og gruvedrift startet i 1918. Driften hadde et beskjedent omfang og varte i bare noen få år.
”Wehrmacht” hadde imidlertid bruk for molybden til sitt krigsmaskineri som tilsetning til jern for å lage panserstål og i 1940 ble driften gjenopptatt av tyskerne. Det ble bygget anlegg av betydelige dimensjoner. Flotasjonsverket sto ferdig i 1944 og hadde en kapasitet på 80 tonn råmalm pr. døgn. Det ble bygget i terrasser i åsen ned mot Sørumlia/Linneslia på store fundamenter der vannet falt fra terrasse til terrasse som et ledd i utvinningsprosessen. Anlegget var dominerende og kunne ses på lang avstand fra den andre siden av bygda.
Bedriften hadde ca. 100 ansatte på det meste og produserte ca. 17 tonn molybden på det året det var i drift. Økonomisk var krigstilstanden en betingelse for driften av gruva. Prisen lå på ca. kr. 50,- pr. kg., men da våpnene ble lagt ned sank den til kr. 5,- pr. kg og gruvedriften ble nedlagt.
Utvinning av molybden
Molybdenet utvinnes vanligvis ved røsting til molybdenoksid som utvaskes med soda. Fra løsningen syrefelles et oksihydrat
som reduseres under oppvarming med hydrogen til metallisk molybden. Molybdenmalmen i Sørumåsen var relativt mager og ble best utnyttet ved den såkalte flotasjonsprosessen som iflg. Per
Grimsrud foregikk som følger:
”Den brutte malm ble ført ut av gruvegangen på lave vogner, drevet med strøm. Så gikk veien til knuseriet, en slags mølle der malmen ble malt ned til kornstørrelse på 0,2 mm, altså som fint støv. Dette produktet ble i vaskeriet blandet med vann samt visse kjemikalier og tilført luft under stadig omrøring. Molybdenpartiklene festet seg da til luftblærene og steg til overflaten. Her ble de så skummet av ved hjelp av et sinnrikt skovlesystem. Steinpartiklene falt til bunnen og ble skyllet vekk og gjennom et rør ført ut på en fylling. Av vann trengtes som vi forstår store mengder. Det ble pumpet fra Skapertjern, som jo lå ganske nær. Etter skummingen var molybdenet som en grå grøt. Den gikk nå over i tørkeriet der den ble spylt med varm luft til den ble tørr. Det endelige produktet minnet mye om sement og ble fylt i papirsekker. En liten sekk var et helt løft for en mann.”
Bedriften ble beslaglagt av Direktoratet for fiendtlig
eiendom, senere solgt til en grosserer i Oslo for kr.
100.000,-, og senere igjen avhendet ved offentlig auk-
sjon i oktober 1949. I produksjonslokalene ble det en tid produsert loppepulver og søtningsstoffet sakkarin før all virksomhet
ble nedlagt og bygningene revet.
Gruvedriften etterlot seg mange sår i landskapet. Flere
hundre meter med gruveganger og stoller måtte sikres
ved gjerder og gjenmuring og det ble bygget en ny bru
over den åpne gruvegangen på gruveveien til Skaper-
tjern.
Molybden
Inngangen til hovedstollen i gruvene slik det så ut omkring 1975. Over gruveinngangen ligger fortsatt restene av transformatorkiosken
Det finnes mange rester som grunnmurer og fundamenter som etter hvert er grodd inn i terrenget. De store flotasjonslokalene nederst i anlegget har gjennom årene vært populære lekeplasser for barna i Sørumlia og de rødbrune avfallsmassene fra utdrivingen av molybdenet er bl.a. benyttet til fyllmasse da det opprinnelige Sør-umlia Vel hadde dugnadsarbeide for å forbedre stien opp fra enden av den nye Gruveveien i Sørumlia til Skapertjern.
Veier og stier i Sørumlia
(Refr. Grimsrud, Per: ”Lier i våre hjerter” (”Gamle kjøreveier fra Lahell til Paradisbakkene”), 1988)
I eldre tider gikk hovedveien fra Røyken ned Gullaugkleiva. De gamle veiene gikk som oftest innom gårdene og etter å ha kommet ned kleiva gikk veien videre til Nordre Gullaug. For 200 år siden gikk Lierelvas hovedløp fremdeles forbi Møysund hvor det på den tiden var et ferjested da hovedveien mot Drammen gikk langs Linnesstranda. Etter en storflom endret elva løp og rant forbi Linnes slik den i dag gjør. Her kom det bro og ferjetrafikken ble historie.
Veien mot Sørumgardene tok av fra Røykenveien ved Linnes og førte opp til garden og kom ned igjen på sletta litt lenger nord hvor plassen Hestviken lå og ledet videre mot Tuverud og Støkke som den nye jernbanen og dagens vei delvis krysser. Fra Støkke gikk veien opp til Søndre Sørum og videre oppover til Øver-Sørum eller ”Sjefsgården” som denne garden også ble kalt fordi den var statseiendom en gang og sete for offiserer.
Utsnitt av adressekart for Lier (Statens kartverk 2007)
Utsnitt av adressekart for Lier (Statens kartverk 2007)
Veien fulgte så skogkanten til den dukket ned mot Sørumbekken i Sørumdalen hvor det var ei bru. Like ovenfor brua lå det ei sag. Fra brua gikk veien opp skråningen til Østre Sørum. Like på østsiden av gården tok det av en vei som ledet oppover i Sørumdalen forbi flere plasser som for lengst er borte og helt inn til Skapertjernsløkka. Denne veien finnes det fremdeles spor av som en sti.
Hovedveien fra Østre Sørum fulgte skogkanten nordover og tok ned til Sommerro og Viker og videre vestover til brua ved Vikerholmen med veidele smie og verksted. Senere når veien ned Lierbakkene og over Husbysletta med bro over elva rett nedenfor der Lierkroa i dag ligger ble anlagt, ble det en ny vei fra brua og østover mot Sørumgardene og videre over tunet på Tuverud gård (den gamle Tuverudveien). Oppover i Sørumlia gikk det noen veier gjennom havnehage, hjemmeskog og til skogen i Sørumåsen. Disse ble først og fremst benyttet for å få tømmeret ut av skogen og ned til velteplassen ved Støkke.

Da etableringen av det første byggelaget i Sørumlia (Sørumlia I) startet i begynnelsen av 1960–årene eksisterte fortsatt den (tømmer)veien som startet med den senere Humlebakken og gikk på skrått sørøstover og oppover i lia omtrent der som nedre del av Sørum terrasse og Berghylla går i dag og svingte så østover og oppover mot Kunterud og videre over jernbaneovergangen ovenfor enden av den nåværende Gruveveien.
Da jernbaneverket stengte planovergangene i slutten av 1940-årene ble det pålagt å bygge tømmerveier parallelt med jernbanen fra planovergangene og til de to bruene som gikk over jernbanen. Disse veiene finnes det fortsatt spor av i terrenget.
Molybdenverket og gruvene hadde veiforbindelse med Myrvold. Denne veien som gikk forbi sørenden av Skapertjern og videre i bru over hovedstollen og i svinger nedover i Sørumåsen eksisterer fortsatt og er delvis kjørbar med traktor og bil.
Mange stier som ble tråkket av beitende husdyr og av arbeidere fra og til gruvene finnes fortsatt og brukes i dag som turstier. Husdyr beiter ikke lenger i Sørumåsen og dette har hatt betydelig effekt på vegetasjonen.
Utbygningsperioden
Det skal være usagt når ideen ble unnfanget om å legge til rette for boligbygging i Sørumlia. Men skråningen bak Sørumgårdene lå der solfylt og vakker, og grunneierne tenkte sikkert at dette må jo kunne egne seg som boligområde. Bratt var det riktignok på sine steder, men ikke brattere enn at det skulle være enkelt å få fram vei og få plassert noen hus der. Men hva slags område var det egentlig? Skog og havnehage er vel svaret. Det fantes antagelig ingen gamle
husmannsplasser innenfor det området som i dag er boligområdet i Sørumlia. Kanskje var området for bratt.
I 1872 kom Jernbanen i Sørumåsen. Den lagde et stygt sår og delte nærmest åsen i to. Stier og veier ble kuttet og NSB måtte bygge broer og anlegge planoverganger for å sikre adkomsten videre oppover. Da boligbyggingen kom i gang skulle jernbanetraseen bli den naturlige grense mot øst.
Før den nåværende Tuverudveien ble bygget var tilgjengeligheten til området betydelig mer besværlig. Den gamle Tuverudveien var en typisk gårdsvei, svingete og smal. Fra Sørum bro (over Lierelva) rett nedenfor Lierkroa gikk veien rett østover mot Sørumgårdene, men før den nådde så langt svingte den sydover og passerte over tunet på Tuverud gård. Deretter fulgte den skogkanten mot Linnes og kom inn på den flotte alleen til Linnes gård, og videre ut på riksvei 23 like ved brua over Lierelva. På Tuverud hadde Dyno bygget seks boliger for sine ansatte, og vei var fremført langs disse og fram mot dagens oppkjøring til Sørumlia. Slik var adkomsten i 1964 da de aller første anleggsarbeider begynte i Sørumlia.
På dette tidspunktet hadde NSB startet opp arbeidet med den nye tunnelen mot Asker og utfyllingen av jernbanetrassen mot elva var i full gang.
I 1966 var den nye Tuverudveien fullført og adkomsten ble vesentlig lettere, men det første initiativ til den store utbyggingen i Sørumlia er det Grimsrud som tar. Våren 1961 søker han Fylkeslandbruksstyret om tillatelse til å disponere sin del av området til boligbygging, og i juni samme år kommer Fylkeslandbruksstyrets godkjennelse. Året etter, altså i 1962, foreligger kommunens generalplan som stadfester at området kan disponeres til boligformål, og i september 1963 kommer den første
reguleringsplanen for området og den gjelder g.nr. 111 br. nr. 3, tilhørende Per Grimsrud.
Dermed var det klart at utbyggingen kunne starte. I første omgang gjaldt dette et område på 26 tomter beliggende lengst syd på Per Grimsrud sin eiendom, fra grensen mot Linnes og nordover. Tomtene ble fordelt på interessentene etter loddtrekning. Pågangen var stor og i løpet av kort tid var alle tomtene bygslet bort. De 26 bygslere gikk sammen i et andelslag, kalt Sørumlia 1, og det konstituerende møte fant sted i nov. 1963.
Ifølge lagets vedtekter skulle lagets formål være ”å ivareta tomtekjøpernes fellesinteresse i enhver henseende, i første rekke å planlegge og besørge istandbragt de nødvendige adkomstveier, vannledninger og kloakker”.

Anbudsdokumenter ble utarbeidet og sendt ut. Den som sto for dette arbeidet var ing. Rolf Uggerud ved Lier kommune. Han var selv én av de 26 tomtebygslerne. 4 entreprenører la inn anbud. Styret valgte å gå for det billigste alternativet – kr. 172.000,- fra Bjørn Thorkildsen, og i des. 1963 startet Thorkildsen sitt arbeid.

Utover sommeren 1964 var veiarbeidet kommet så langt at det var mulig å komme fram til tomtene med maskiner og kjøretøy. I løpet av høsten var flere allerede i gang med grunnarbeider, og påsken 1965 var de aller første inne i nytt hus.
I løpet av 1965 og 1966 var de fleste av de 26 tomtene i Sørumlia 1 bebygget. Utformingen av bygninger og plasseringen på tomta var underlagt ”Bygningsvedtekter”. Disse tilsa at ”bebyggelsen skal være åpen, villamessig med bolighus på inntil 1 ½ etasje. Bygningens grunnflate skal ikke overstige 15 % av tomtens areal og husene må ikke plasseres nærmere enn 5 m. fra nabotomt eller
veglinje”.
I de neste årene fulgte de andre byggelag etter, delvis på Grimsruds grunn, delvis på Lars Sørums grunn. Kommunal reguleringsplan for byggefeltene Sølrumlia 2, 3 og 4 utarbeides og blir godkjent i oktober 1964.
ra utbyggingen av vei   i Sørumlia. Her kom nordre ende av Sørum Terrasse. Krysset mot Konglestien i bakgrunnen   (foto: Marit Borge)
Tomta til Sørum Terrasse 23 før utgravinga tok til i 1968 (foto: Ragnhild Malm).
I løpet av 1965 var anleggsarbeidene i byggelag 1 fullført, dvs. ført fram til grensen mot Lars Sørums grunn ved Sørum Terrasse 13. Det tok ikke lang tid før Sørumlia 2 var i gang med sine anleggsarbeider.
Dette byggelaget besto av 17 tomter, Sørum Terrasse fram til nr. 22 og Konglestien. Entreprisen for vei, vann og kloakk var her på kr. 223.000,-.
På dette tidspunktet var byggelag 3 allerede i gang, også dette byggelaget på Lars Sørums grunn. Området omfattet Seljestien, Sørum Terrasse fra nr. 24 og nordover og Sørumlia fra nr. 21 og nordover til nr. 41, i alt 27 tomter. Dette var et byggelag igangsatt av anleggsarbeidere tilknyttet arbeidet med den nye jernbane-
tunnelen, og det var dugnadsglade folk. Arbeidene med tunnelen var på dette tidspunkt i full gang, og medlemmene i byggelag 3 inngikk i avtale med NSB om å få disponere anleggsmaskiner og kjøretøy som
var ledig i forhold til tunnelarbeidet. De ville opparbeide vei, vann og kloakk selv. Fagkunnskapen til å gjøre jobben og til å håndtere maskinene fantes blant medlemmene. Kanskje tok anleggsarbeidet litt lengre tid fordi det måtte utføres på medlemmenes fritid, og noen var vel kanskje i gang med husbygging samtidig. Men i løpet av 1968 var anleggsarbeidet fullført. Det ble ført lister over utførte dugnadstimer som viser at det ble utført ca. 20.000 timeverk. Prisen for 1 timeverk ble i startfasen satt til kr. 8,- og senere
oppjustert noe. De som ikke deltok i dugnadsarbeidet måtte betale en tilsvarende høyere pris til byggelaget.
Høsten 1966 var de første i byggelag 3 kommet i gang med oppføringen av sine boliger. I den forbindelse oppstår det et interessant forhold mellom husbyggere og Lier kommune. Kommunen har tydeligvis ment at byggherrene var noe tidlig ute i forhold til forskjellige tillatelser. Seks meget lovlydige medlemmer av byggelaget mottar derfor et strengt brev fra ”Bygningssjefen” hvor det står ”Til Deres orientering opplyses at bygningsrådet i møte den 22. september d.å. besluttet å bringe saken inn for påtalemyndighetene til strafferettslig forfølgelse etter bygningslovens § 110. Saken er oversendt politimesteren i Drammen”. Odd Østerhus, som selv var en av de 6 byggherrene kan opplyse at han fikk innkalling og måtte avgi forklaring.
Et høflig og velskrevet svar fra de seks synes å ha oppklart misforståelsene, for i brev fra Lier Lensmannskontor den 09.01.67 blir det underrettet om ”at politimesteren i Drammen har henlagt saken etter bevisets stilling, idet han ikke finner at de subjektive vilkår for straff er tilstede”. I ettertid en artig sak sier Østerhus idet han viser fram saksbunken.
I løpet av 1966 er så også byggelag 4 kommet i gang. Dette byggelaget ligger på Grimsruds eiendom og omfatter området Gruveveien og Blåveisstien, altså området øst for byggelag 1. Byggelaget har i alt 14 tomter. Entreprisen her er på ca. kr. 190.000,-. Anleggsarbeidene fullføres i løpet av 1967.
Men fortsatt er det områder i Sørumlia som ikke er utbygget. Lengst nord i området er det ledige tomter, og i dette området er det vi får etableringen av byggelag 5. Etableringen her følger et annet mønster enn i de andre byggelagene.
Grunneiere i området er Sørum og Fjelltun. De inngår i en avtale med entreprenør Jørgen Emberland om at han skal forestå utbyggingen av vei, vann og kloakk, og dessuten oppføre boliger. Antall tomter her er 29.
Arbeidet med vei, vann og kloakk starter i 1969 og pågår fram til 1972. Prisen som de enkelte byggherrer har måttet betale til Emberland for disse grunnlagsinvesteringene har antagelig variert avhengig av tidspunktet for kontraktinngåelse. Men en av byggherrene som var tidlig ute kan fortelle at han betalte kr.
27.000,- for vei vann og kloakk. De fleste boligene i dette feltet er oppført av Emberland. Men noen er oppført av byggherren selv, bl.a.
gjelder dette boliger i Fjellstien grensende opp mot den gamle jernbanetrassen.
Ennå er ikke utbyggingen av Sørumlia fullført. For i 1976 starter anleggsarbeidene i det området som sogner til Tunnelveien. Dette er et område som har adkomst på nordsiden av stasjonsområdet, og omfatter 15 tomter. Her er både Grimsrud og Fjelltun grunneiere, og det er Emberland som står for utbyggingen. Med unntak av 3 boliger så er også boligene oppført av Emberland.
Omkring 1980 er de siste boligene innflyttingsklare og vi kan si at utbyggingen av Sørumlia er fullført, dog har noen hus blitt oppført i senere tid bl.a. innerst i Tunnelveien.
Innenfor området som omfattet de 5 byggelagene var det regulert 128 tomter I dag er det ca. 170 boliger/leiligheter innenfor det området vi definerer som Sørumlia Vel ́s område. Det er da medregnet noen boliger nederst i området som var på plass før den store utbyggingen startet, samt et par tilvekster i senere tid.
Den som husker hvordan Sørumlia så ut i den mest hektiske byggeperioden vil vel forundres over hvor grønt og pent det er blitt i lia. Da byggerabeidene pågikk i denne perioden så lia ut som en stor steinrøys, og det var vanskelig å forestille seg at dette kunne bli et attraktivt boligområde. I dag, ca. 40 år senere, kan vi konstatere at sårene etter anleggsperioden for lengst er grodd og at lia vår fremstår grønn og tiltrekkende.
Bomiljøet i Sørumlia/Infrastruktur og tilgjengelighet
Veien til Gullaug skole for barna i grunnskolen, om enn i gåavstand, var ganske lang, og veien til ungdomskolen på Stoppen var enda lenger og krevde bil- eller busstransport. Bussforbindelsene for beboerne i Sørumlia har stort sett vært knyttet til rutene fra Asker til Drammen og/eller fra Hyggen til Drammen.
Nærmeste dagligvareforretning var ”Kirkeng” (nå KIWI) på Gullaug og nærmeste bensinstasjon var ved Lierkroa ( nå Lier Veikro) som ble åpnet i 1961. Fram til sommeren 1973 gikk togene mellom Oslo og Drammen oppe i Sørumåsen og de nærmeste stoppestedene var Gullaug ved enden av Kvernbakken og på Reistad der rundkjøringen ligger i dag. Nærmeste stasjon var Lier stasjon i Lierbyen. Ingen av disse stoppesteder var lett tilgjengelige fra Sørumlia. Men i 1973 sto den nye traseen gjennom den 10,5 km lange Liertunnelen klar og med Tuverud stasjon ble tilgjengeligheten til Sørumlia vesentlig forbedret og tomte- og boligprisene tilsvarende høyere.
Etter påtrykk fra ildsjeler i nærmiljøet ble stasjonen etter hvert omdøpt til Lier stasjon og benyttes i dag av et stort antall passasjerer ikke bare fra Sørumlia, og nabogrendene Reistad og Linneslia, men også av reisende fra Brakerøya o.a..
Jernbanetraseen i Sørumåsen ble som nevnt over langsomt omdannet til en gruslagt vei som i dag er en førsteklasses turvei for gående, syklende og i vintre med nok snø også for skiløpere.
Kommunale tjenester
Anlegg av vann, vei og avløp ble organisert av de enkelte byggelag og overtatt av kommunen etter hvert som anleggene ble ferdige. Kommunen asfalterte også veiene etter en tid. Det viste seg ganske snart at en del avløpsledninger for bekkevann var for dårlig dimensjonert og tok ikke unna for bekkevann og annet overflatevann ved store og økende nedbørsmengder. Dette førte til utallige oversvømmelser, ødelagte hager, og vannskader i hus. Flere ledninger ble skiftet, men uten at problemene ble forsvarlig løst og i 2003 tok kommunen et krafttak og investerte ca. kr. 65 mill. i en fullstendig oppgradering av vei, vann og avløpssystemet i hele Sørumlia. I den første tiden etter at byggeperioden var over hendte det også at det oppsto vannmangel i tørre sommere, noe som førte til restriksjoner på bruk av vann til vanning av hager. Etter at Glitrevannverket ble etablert er slike problemer en saga blott.

Dugnader og annen frivillig innsatsSørumlia har i alle år hatt flere ildsjeler som på eget eller andres initiativ har organisert dugnader, fellesaktiviteter og øvet påtrykk på kommunale og andre offentlige organer til det beste for beboerne i lia. Det ble tidlig etablert en speiderbevegelse både for små og store, gutter og jenter. Sørumlia Vel ble startet i 1974 og var meget aktiv i de første årene. Etter hvert dabbet innsatsen av, men Velet er nå reetablert og har ambisjoner om bidra til integrering av innflyttede beboere, etablering av flere gode lokale nettverk og å påvirke kommunale o.a. myndigheter i saker som er viktige for lia.

Av saker og aktiviteter som enkeltpersoner, og/eller medlemmer av velforeningen har engasjert seg og/eller deltatt i kan nevnes: Etablering av lekeplass på Kunterud, og lekeplass og skøytebane ved
Tuverud stasjon; frigivelse av Skapertjern til bading; anlegg og vedlikehold av lysløype fra Gullaug stoppested; anlegg av turvei på den gamle jernbanetraseen; oppføring av telefonkiosk ved Tuverud stasjon; trafikksikring og fartshumper på veiene i lia; gatebelysning, gang- og sykkelveier i området; merking og skilting av stier i Kjekstadmarka m.m.
Det har vært og er gode naboforhold. Det finnes flere uformelle nettverk og det har alltid vært god dugnadsånd i Sørumlia.
Marka
Markagrensa går på oversiden av den gamle jernbanetraseen i Sørumåsen som tilhører Kjekstadmarka i videste forstand, selv om garden Kjekstad ligger i Røyken kommune. Innbyggerne i Sørumlia har alltid hatt lett tilgang til marka og har kunnet utnytte de fine mulighetene til friluftsliv og rekreasjon som marka byr på: Turer til fots eller på ski, turorientering, bading og fisking i Skapertjern. I kalde vintre skøyteløping på Tjennet og Kjekstadmarka rundt på ski (40 km).
I de første årene etter at lia ble bebygget kunne en høre orrhanen spille både i Sørumåsen og på Gyriåsen, og i alle år har en kunnet treffe på elg, rådyr, rev, hare og en og annen grevling både i skogen og enkelte ganger helt nede i bebyggelsen.
Soppsanking har vært og er fortsatt en populær aktivitet og det er plukket mange liter tyttebær, villbringebær og blåbær i marka. Blåbær var et ettertraktet råstoff til hjemmelagd vin i 1960- og 1970-årene. Speiderene benyttet marka mye og barn og ungdom hadde mange ”lekeplasser” og ”hytter” i Sørumåsen. Marka har bidratt vesentlig til et godt bomiljø i Sørumlia.
Sommer ved Skapertjern (foto: Olav Aasmundrud)
Sommer ved Skapertjern (foto: Olav Aasmundrud).
 Oppveksten i Sørumlia på seksti- og syttitallet
(Den bekymringsløse barndommen…)
Forfatteren av disse linjer flyttet til Sørumlia som ”nybygger” i våren 1967, 10 år gammel. En overveiende del av nybyggerne var barnefamilier som alle kom flyttende inn fra hver sin kant. Naturlig nok fantes ingen opparbeidede lekeplasser, ingen etablerte og organiserte fritidstilbud. Det var dessuten langt til byen for oss ”Sørumlia-ungene”. Og det var mange av oss ”ungene” i nybyggerfasen, langt flere enn i dagens gatebilde. Vi fikk forme vårt eget miljø, uten at noen rammer og begrensninger lå der fra tidligere.
For en guttunge lå lia avskjermet fra resten av bygda. Vi hadde naturen tett opp til oss på alle kanter. Det skjedde spennende byggevirksomhet over alt, boligbygging, veibygging og ikke minst jernbanebygging. Våre nybyggende foreldre var vel gjerne også opptatt med jobb på dagen og nybrottsarbeid på egne
tomter på fritiden. Dette var rammene våre for lek og fritid. Jeg skal gi noen eksempler som illustrerer hvordan det var å vokse opp i Sørumlia på slutten av sekstitallet:
Idrettslaget ”SØRIL”
I mangel av organiserte fritidstilbud tok vi gjerne saken i egne hender. Høsten 1967 ble ”Idrettslaget SØRIL” stiftet. Navnet var en forkortelse for ”Sørumlia IL”, og klubben ble drevet med stor entusiasme og profesjonalitet av et knippe guttunger, alle godt under konfirmasjonsalder. Ingen som helst voksenstøtte eller innblanding. Vi valgte leder og styre, vi etablerte vedtekter, opprettet protokoll, bygde våre provisoriske idrettsarenaer, disse skal jeg komme tilbake til. Vi holdt jevnlige klubbmøter og arrangerte klubbmesterskap i de fleste idrettsgrener. Virksomheten ble finansiert gjennom dørsalg av vår lokale klubbavis, ”Søril Tidende”. Denne avisen ble ført i pennen av medlemmene selv, og
mangfoldiggjort på gutterommet med innlånt stensilmaskin fra Gullaug Skole. Avisen ble solgt på hver eneste dør i hele Sørumlia, for 2 kroner stykket. Salget gikk strykende, jeg kan knapt huske en eneste husstand som takket nei til å kjøpe åndsverket.
Noen idrettsaktivitet utover de interne mesterskapene rundt på våre svært hjemmelagede idrettsarenaer omkring i lia kan jeg ikke huske. Klubbens levetid ble også relativt kort, andre interesser overtok etter hvert.
Utbygging av ”Kunterud Fotballstadion”
Sørumlias topografi og steinrøyspreg etter all utbyggingen gjorde at det var vanskelig for oss ungene å finne egnede steder til ballspill. Men vi fant løsning, jeg mener det var sommeren 1968. Igjen tok vi saken i egne hender:
I skogkanten over Sørum Terrasse fant vi en åpen glenne. Mellom dagens Brinken og jernbanelinja lå en husmannsplass tilhørende Linnes Gård. I tilknytning til denne lå et jorde, muligens en havnehage, som hadde ligget brakk noen år. Her så vi umiddelbart et potensiale til å lage en brukbar fotballbane! Denne sommeren ble det utført adskillige timer med barnearbeid på plassen. Gresset ble slått, det ble krafset og jevnet, det ble hugget og ryddet skog i

kantene. En sprengningskyndig far hjalp til med å flytte litt fjell som lå i veien for planlagt finspill på midtbanen. Etter noen ukers arbeid var vi klare for å hugge målstenger og montere mål med hjemmeknyttet nett. Gjennom egeninnsats hadde vi opparbeidet vår egen lille ”Kunterud Stadion”, oppkalt etter husmannsplassen som lå der. Denne ble forøvrig fraflyttet samme året. Og siden ble tusener av timer brukt til ballspill og lek på vår egen private fotballbane: dag og kveld, i sol og regn.
Kunterud Stadion 1969, Tor Bjørge, 11 år.
Kunterud Stadion 1969, Tor Bjørge, 11 år.
Året etter fikk vi nyss om at Lier kommune hadde regulert området til blokkbebyggelse. Vi forsto at dette ville bety slutten for vår kjære fotballstadion. Dypt urettferdig, syntes vi, og en grov feilprioritering
fra kommunale myndigheters side. Vi skrev protestbrev til ordføreren, underskrevet av alle ungene i idrettslaget ”SØRIL”. Om vi noensinne fikk svar på brevet husker jeg ikke, vi ante vel at overmakten uansett var for stor. Kunterud ble utbygget, og vår Kunterud Stadion var historie. Som en skjebnens ironi så valgte man et tiår senere nok en gang å etablere lekeplass/fotballbane på nøy-
aktig samme sted som vår egen ”Kunterud Stadion”. Denne gang i kommunal regi, og denne gang for beboerne i Linneslia.
SØRIL’s problemer
(Artikkel fra Søril Tidene Nr 2-1969)
«SØRIL har hatt sin egen fotballplass på Kunterud, men nå er den tradisjonelle fotballplassen planlagt til boligfelt og veier. Det er allerede laget en vei fra Sørumlia 4, inn til det innerste målet, til våren vil kanskje også det nederste og resten av banen være ubrukelig på grunn av utbygging til de nye boligfeltene. Vi kommer også til å miste ”Havna” i nær fremtid. ”Havna” er en kjærkommen gressbakke som blir brukt til vinteridrett. Mange renn er blitt avviklet i ”Havna”. Men nå er alt ødelagt, så det er ikke noen fremtid i vinteridrett i ”Havna”. For å rette på dette har vi sendt inn brev til kommunen med spørsmål om å få 1 tomt eventuelt til friareal for Sørumlias innbyggere. Hvis vi får et negativt svar vil vi gå rundt i lia og samle underskrift av de voksne som er enig i dette og sende et nytt brev til kommunen.»
Bandykamper i Støabukta, hopprenn i Havna og slalåm i Jernbanebakken
Vinterstid var det ski og skøyter som gjaldt. Marka var lett tilgjengelig og langrennskiene ble flittig brukt. Skapertjern lå kun 10 minutter unna, med den blankeste stålis hver eneste vinter (i hvert fall slik jeg husker det i dag). Og kom det et snøfall, så var det ingen hindring. Vi utstyrte oss med spader og skuffer, og rett fra skolen og opp til Støabukta hver eneste ettermiddag etter skoletid, måket frem banen, og spilte bandy til tussmørket stoppet oss. Jeg skulle likt å se ungdom i dag som orket å måke sin egen skøytebane etter
hvert snøfall. Tidens store helter drev imidlertid ikke med bandy, de drev med skihopp! Vi måtte naturligvis lage vårt eget hoppanlegg. Dette ble etablert i ”Havna”, en lang gressbakke ned mot Grimsrudjordene. Tilløpet ble etablert oppe i Fjellstien, og ovarrennet fulgte omtrent sporet der gangstien i dag går fra Fjellstien og ned til Tunnelveien. Hoppet lå rett der gangstien møter Tunnelveien, og unnarennet førte ned mot sletta på Grimsrudjordet. En spektakulær bakke hvor vi fikk utfordret både mot og ferdigheter. Bakkerekorden tror jeg var på 24 meter, muligens takket være en positiv lengdedommer. Bakken var i bruk et par sesonger, og måtte legges ned da boligbyggingen her startet opp.

Rundt 1970 var alpinsporten på inntog i Norge, vi måtte naturligvis følge med på denne trenden også. Nok en gang satset vi på egen kreativitet og arbeidsinnsats. Vi valgte oss bakken fra Jernbanebrua, ned Brubakken, og over skogteigen(som vi strippet for all vegetasjon), videre ned på snuplassen i Gruveveien. Deretter over Gruveveien og målgang nederst i Blåveisstien, der hvor overgangen til Linneslia er i dag.
En flott og effektiv slalåmtrase, som med litt kreativ portsetting kunne gi oss en slalåmomgang på 25-30 sekunder. Traseen ble beintråkket ved første store snøfall, vi holdt den ved like gjennom hele vinteren. Stoppeklokke ble innkjøpt, det var renn hver kveld, og bakken fungerte som ungdommens samlingspunkt og ”gatehjørne” i et par-tre sesonger. Bakken ble etter hvert så god at vi fikk faste gjestebesøk fra både Gullaug og Reistad. Men boligutbygging satte også etter hvert naturlige begrensinger for løypas lengde, og
leken ble avsluttet. På tur i området finner jeg den dag i dag rester av ”våre” jernbanesviller og steinfyllinger, som vi den gang møysommelig forbedret traseen vår med. Nostalgisk…
Lek langs jernbanelinja
En annen yndet lekeplass for oss ungene var langs jernbanelinja. Dette mens det ennå var full trafikk på banen. Definitivt en farlig lekeplass, våre foreldre skal være glade for at de ikke var kjent med alt vi bedrev der oppe. Fra gamle westernfilmer hadde vi lært vi trikset å legge oss ned på skinnegangen, med øret mot skinnen,
for å få et forvarsel om ankommende tog. Et nyttig triks, som gjorde at vi kunne leke trygt på skinnegangen, og hoppe raskt ut av sporet når den som lå på ”lyttepost” ga signal. Varslingssystemet vårt fungerte alltid. I blant var nok lykken bedre enn forstanden.
Å legge 5-øringer på skinnegangen var en spennende måte å lage bronsemedaljonger på. Å ”spille død” i jernbanekanten når godstogene raste forbi var også et spektakulært lyd&lys-show for de som turde. Å stjele tolvvolts strøm fra skinnene gjorde det mulig å skaffe leselys fra medbrakte bilpærer i barhyttene våre, som ble anlagt like på oversiden av traseen.
Da jernbanen siden ble nedlagt, ble ”jernbanebrakka” okkupert, og innredet som hemmelig fristed og gutterom. Dette var en flott arbeidsbrakke, etterlatt av NSB, beliggende ovenfor Blåveisstien, der hvor det er benkearrangement og utsiktspunkt i dag. Vi møblerte og dekorerte som seg hør og bør for et okkupert
ungdomshus, og hadde mye moro her.
Strengt tatt skylder vi vel også NSB noen kroner. På et tidspunkt fant vi ut at skraphandleren nede på
Husebysletta kunne tilby åtte kroner kiloen for jernbanekobber. Da ble det fristende å plukke litt reste-
kobber, hive seg på sykkelen til skraper’n for kontant oppgjør, og deretter til Lierkroa for en soft-is eller
to.
Trostejakt og skjæreoppdrett
Det var et yrende dyre- og fugleliv i og rundt Sørumlia. I perioder var trosten så dominerende og plagsom for bøndene, at den kommunale naturforvaltningen betalte ”skuddpremie” for trost og trosteegg. En
sesong eller to ble dette en kjærkommen inntektskilde for noen av oss. Kveld etter kveld gikk med til jakt på fugl og egg. Enkelte utviklet teknikker og metoder som gjorde trostejakten til en ganske lukrativ bi-inntekt. Men her skal jeg spare leseren for detaljer…
Ispirert av TV-serier som Skippy, Flipper og Daktari, så klarte vi i et par tilfeller å få etablert et usedvanlig vennskap med skogens egne innbyggere. ”SkjærePer” var for eksempel en trofast venn av oss
en hel sommer (oppdratt og foret av Espen Hiorth). Han kom flaksende hver dag når vi plystret, fulgte etter oss når vi lekte, og spiste av hånden vår. Og ekornet ”Nøtteliten” (her var Egil Christiansen matfar) var som en venn av oss den neste sommeren. Vi kunne kjæle med ham som en tam hamster, og han hoppet rundt oss i lek.
Gruvene i Sørumåsen, vårt private lekeland
Den mest spektakulære, og kanskje også den mest fascinerende delen av våre omgivelser var ruinene etter molybdengruvene i Sørumåsen. Fem minutter hjemmefra fantes en hel ”by” av gamle bygningsruiner, rustent produksjonsutstyr, åpne skjerp og spennende gruveganger. Gruvedriften lå bare 25 år tilbake i tid, området var langt åpnere enn nå, mindre nedgrodd av vegetasjon. Det var mange flere synlige rester etter produksjonen, den røde slaggsanden var mer dominerende og alle betongruinene ruvet mer markert i terrenget. Vi følte at vi lekte i noe som vi tjue år senere sikkert hadde beskrevet som ”kulissene fra en Indiana Jones-film”.
I nederste bygningsruin (bygget med de tre store kamrene under laveste terrasse i flotasjonsverket), hadde vi vår barndoms ”base camp”. Den store ruinen, med flate betonggulv og høye murer ble benyttet til all slags lek. Her kunne vi lede rennende vann fra Whiskybekken direkte inn i ”akveduktene” på toppen av murene, vi kunne frakte rødsand ut og inn, vi hadde all verdens byggematerialer til vår disposisjon. En sommer hadde vi en stor plan om å mure igjen alle åpninger på den største delen av bygget, lede vann inn, og gjennom dette lage oss vårt private 25-meters svømmebasseng med 3 meters dybde. En ambisiøs plan, i våre øyne fullt ut gjennomførbar. Vi skaffet til veie sement i store mengder, tunge 40-kilos sekker ble båret opp med største letthet av ivrige entreprenører. Murstein, sand og vann fantes det nok av, det var bare å sette i gang. Omtrent halvveis i byggearbeidet gjorde vi en prøvepåfylling av bassenget. Skuffelsen var enorm. Ingen av oss hadde lært om armeringsjernets betydning i murerarbeid, den nyoppsatte muren brast med et brak, og noen hundre kubikkmeter oppdemmet vann fant sine egne veier ned gjennom Sørumåsen i retning bebyggelsen. Vi erkjente nederlaget umiddelbart, det å bygge sitt eget svømmebasseng krevdes mer planlegging og innsikt enn hva vi besatt.
Bassengprosjektet ble umiddelbart nedgradert til et nytt prosjekt: 25×10 meter stor skøytehall i samme murkonstruksjon. Da ville det være tilstrekkelig med et 5 cm dypt vannspeil. Det fungerte bedre, og neste vinter kunne vi glede oss over Sørumlias første og hittil eneste ishockeyhall, med vant rundt hele banen.
Det var kun taket som manglet, det forsøkte vi aldri å bygge. Heldigvis. Rett over hovedinngangen til gruva lå (og ligger) ”vaktposten”. Her samlet vi oss en kveld og fantaserte om hvordan livet hadde artet seg her oppe under krigen. Og ikke minst: Vi startet planleggingen av ”Den Store Ekspedisjonen”, utforskningen av gruvegangen som startet rett under ”vaktposten” og ledet inn i berget det blå:
Ryktene gikk om at gruvegangen ledet flere kilometer inn i fjellet, helt inn til under Kjosmyra. Det skulle visstnok være et virvar av sideganger alle veier, det skulle være stor risiko for å miste retningssansen og gå seg vill den inne. Vi hadde også lært av våre foreldre at vi aldri skulle bevege oss inn i gruva, da dette medførte livsfare. Fristelsen ble naturligvis for stor for eventyrlystne og foretaksomme guttunger. Vi skulle til bunns i gruva! Planleggingen av ”Den Store Ekspedisjonen” var i gang.
Det ble skaffet til veie spann med diesel, fakler, rød ulltråd og varme gensere. Faklene besto av kjepper kledd med kluter, som i sin tur ble dyppet regelmessig i diesel-spann og ga en flott og blafrende belysning. Brannfarlig, men effektivt! Den røde ulltråden skulle vi rulle ut på vår vei innover i mørket, slik at vi unngikk å gå oss vill der inne, vi skulle enkelt kunne gjøre retrett gjennom å følge ulltråden tilbake til dagslyset. Varme gensere ble brakt med i tilfelle vi skulle rote oss bort i mørket, og måtte vente på redningsmannskaper. Skjønt, hvem skulle i så fall komme oss til unnsetning? Ekspedisjonen skulle jo foregå i dypeste hemmelighet. Det tror jeg aldri vi ofret en tanke.
For å gjøre en lang historie kort: ”Den Store Ekspedisjonen” ble gjennomført en søndag i juni 1970. Vi var vel en 8-10 gutter, (ingen jenter, så vidt jeg kan huske). Turen til bunns i gruven var trolsk, skummel, og fantastisk spennende! Rester av gamle gruveinstallasjoner hele veien, ut fra hovedgangen var utborret en rekke sideganger, først til side fra hovedgangen og deretter i dybde. Et og annet steinras måtte forseres underveis. Noen steinsprang fra taket opplevde vi også, men heldigvis uten at våre hjelmløse hoder fikk unngjelde. Jeg vil tro hele ekspedisjonen varte en times tid. Den røde ulltråden kunne vi spart oss for, veien ut igjen var enkel å finne. Vi mente vi hadde vært 2-3 kilometer inn i fjellet, det føltes i hvert fall slik.
I ettertid har jeg lest at gruvegangen kun er ”noen hundre meter lang”. Jeg ser ikke bort fra at dette er nærmere sannheten enn vår subjektive opplevelse. Uansett, ekspedisjonen ble et minne for livet. Og for alt jeg vet er vi de eneste som noensinne har vært i bunn av gruvene, i alle årene som har gått siden virksomheten ble nedlagt i 1945. Vi fortalte aldri om ekspedisjonen til våre foreldre, den var både ulovlig og ufornuftig. Men vi får betrakte saken som strafferettslig foreldet (så har jeg heller ikke fortalt hvem av oss som deltok, og hvem av oss som ikke våget….).
Speider’n
Det nærmeste organiserte fritidstilbudet som fantes var en svært aktiv speidergruppe på Gullaug, drevet av en gjeng entusiastiske Gullaug-ungdommer i slutten av tenårene. Sommeren 1968 oppsøkte en gjeng av oss denne speidertroppen. Det skulle vise seg å bli en umiddelbar suksess. Vi lærte raskt å elske friluftslivet, turene, og miljøet. Det gikk ikke lang tid før medlemsmassen i ”1. Gullaug Tropp” var dominert av ”Sørumlia-unger”. Speidervirksomheten vår utvidet territoriet vårt kraftig. Plutselig opererte vi over hele Sørumåsen og Gyriåsen, med Nordenden og Tjennsløkka som base. Vi etablerte etter hvert permanente leirplasser rundt i marka. Bortgjemt fra stier og ferdsel bygde vi våre ”gammer”, med reisverk av raier, kledd opp med torv, med ildsted i midten og ljore i taket. Grunneierne ble aldri spurt om tillatelse, det de ikke visste hadde de heller ikke noe vondt av. Disse leirplassene ble flittig brukt til overnattingsturer både sommer som vinter. Først i speiderorganiserte former, siden også til private turer i noe mer fri dressur. I sommersesongen brukte vi sikkert annenhver helg til det frie liv i Sørumåsen. Vi fulgte orrhanens leik, vi krepset i Støabukta (det var mye kreps den gang!), vi tjuvfisket i Tjennet, vi hørte elgen knake i kvistene på morrakvisten, vi stekte pølser på bålet, vi levde det gode liv.
Da  jernbanesporet gjennom Sørumåsen ble nedlagt ”annekterte” Sørumliaspeiderne (1.Gullaug tropp) stop pestedsskiltet for  Gullaug. Her er det montert på landspeiderleiren på Åndalsnes i 1976 (foto: Ragnhild Malm
Da jernbanesporet gjennom Sørumåsen ble nedlagt ”annekterte” Sørumliaspeiderne (1. Gullaug tropp) stoppestedsskiltet for Gullaug. Her er det montert på landspeiderleiren på Åndalsnes i 1976. (foto: Ragnhild Malm)
Etter noen år takket de eldre Gullauggutta av som ledere. Samtidig var virksomheten etter hvert blitt mer urbanisert. Vi deltok i krets- og fylkeskonkurranser, landsleire i andre deler av landet, det krevdes etter hvert et mer ansvarlig og profesjonelt støtteapparat rundt vår virksomhet. Vi var avhengige av voksenhjelp for å kunne drive videre, og det tok ikke lang tid før foreldre stilte seg til disposisjon. Plutselig var vi profesjonalisert. I ettertid spesielt takk til Edgar Leistad og Sjur Malm, som tok på seg lederverv, og drev

speidergruppa vår videre etter den nye tids nødvendige prinsipper. I løpet av kort tid var vi blitt et rent Sørumlia-foretak, og klubbhuset på Gullaug ble erstattet med speiderhuset i Tunnelveien. Men det gamle navnet behold vi: Vi var ”1. Gullaug Tropp” til evig tid.
”Barsketurene”
Vi var etter hvert blitt ungdommer. Hormonbalanse og interesser var i endring, vi søkte etter hvert aktiviteter, venner, fester og utfordringer utenfor Sørumlia. Den sammensveisede gjengen ble fragmentert i mindre grupper. Men det var en spesiell tradisjon vi brakte med oss videre fra speidertiden og over i ungdommen: Den årlige ”Barsketuren”:
Da det var tid for å pensjonere seg fra speider’n, etablerte vi vårt eget såkalte ”Roverlag”. Vi hadde på den tiden fått god kontakt med et tilsvarende ”Rangerlag”, en jentegruppe fra Røyken. Vi gikk svært godt i hop, og en fusjon til et felles ”RR-lag” virket både logisk og spennende. Nok en gang var det ikke langt fra tanke til handling.
Det viktigste arrangementet i RR-laget vårt var den årlige ”Barsketuren”. Kvelden før lille julaften pakket vi hvert år sekk og proviant, og la turen opp til vårt selvbygde gammeanlegg i Gyriåsen. Der var overnattingsplass til nærmere 20 ungdommer. Her feiret vi inngangen til julehøytiden på vår spesielle måte, med mat og snop, småflørting og konkurranser, sang og vitser, og kan hende en liten juleknert smuglet med i sekken. Mye moro og lite søvn, en stemningsfull måte å ringe julen inn på. Det var alltid en trøtt gjeng, med lukt av bål i hår og klær, som kom hjem til julepyntede stuer i Sørumlia hver lillejulaften ettermiddag.
Som en kuriositet til slutt: I dette ”Barsketur” – miljøet fant forfatteren av disse linjer seg en kjæreste. Et forhold som skulle vise seg å bli livslangt. I dag, tredve år senere, holder vi fortsatt sammen. Og for fem år siden, da sjansen bød seg, var vi ikke sene om å takke ja til å overta barndomshjemmet i Sørum Terrasse. Vi flyttet tilbake til utgangspunktet for våre barnsdoms og ungdoms opplevelser Nå registrerer vi med stor glede at stadig flere av våre samtidige gjør det samme.
For oss er ringen sluttet. Vi har igjen gleden av å sykle, trene og spasere i et terreng stappfullt av gode minner fra en bekymringsløs og eventyrlig barne- og ungdomstid. Kanskje strakk vi strikken litt langt i blant. Og de verste røverhistoriene har jeg utelatt. Men vi kom som regel ned på beina.
Og det ble folk av oss. Alle sammen.